Fiolett, gult, grønt, brunt og svart – fargene vi får fra kjuker
Det er spennende å gå på jakt etter kjuker, for tilsynelatende kjedelige grå og brune kjuker inneholder pigmenter som gir oss både fiolett og knallgult på ullgarn og silke, bare vi kjenner oppskriften. Kjukene kan samles til alle årstider, enten det er en varm sommerdag eller full vinter har du et mål for soppturen.
Blant de mange kjuker som finnes i landet vårt, egner noen seg som fargesopper, men langt fra alle. Hvitråtesoppene egner seg som regel bedre enn brunråtesoppene. Jeg har valgt ut noen kjuker som jeg og andre soppfargere har oppnådd gode resultater med. Generelt stoff om soppgruppen finner du i brosjyren «Kjuker – innføringshefte for nybegynnere» som Norges sopp- og nyttevekstforbund har gitt ut, og generelle opplysninger om hvordan man går frem ved beising og farging kan man finne i boken «Vakre farger fra naturen – farging med sopp og lav» som kan kjøpes i NSNF. Opplysninger om hvor i landet kjukene vokser, finnes i Norsk SoppDatabase.
Vanligst farger man løs ull eller spunnet ullgarn, men også silkestoff og -garn egner seg godt. Stort sett må man bruke dobbelt så mye sopp når man farger silke som til ull. Oppskriftene er beregnet for ull/garn. Noen av kjukene krever imidlertid en behandling som fraviker fra den generelle, og dette er anmerket i teksten.
Kanelkjuke Hapalopilus rutilans (=nidulans) – gir fiolett
Kanelkjuke er en ettårig, myk, liten og brun til gulbrun (kanelfarget) sopp. Som ung er den fløyelsaktig filtet, men blir snart glatt. Porelaget er brunt med små kantete poreåpninger. Størrelsen varierer fra knøttsmå, 1 cm store (dem finner man flest av) og opptil 15 cm store eksemplarer. Er du i tvil om det er riktig art, dryppes en dråpe salmiakk på soppen. Flekken blir øyeblikkelig fiolett, hvis det er kanelkjuke.
Kanelkjuke er en ettertraktet fargesopp da den gir fiolett farge. Hele 20 % av soppen består av polyporsyre som i et basisk miljø gir den fiolette fargen. Kanelkjuke vokser vanligst på løvtrær (hassel Corylus avellana, rogn Sorbus aucuparia, bjørk Betula pubescens), men er også funnet på gran Picea abies. Den er vanlig noen steder i landet, særlig i Østlandsområdet, andre steder sjelden.
Siden kanelkjuke inneholder mye pigment, er 15 g tørr sopp til 100 g ull/garn tilstrekkelig for å få en fin fiolett farge. 1. Soppen finknuses/rives på muskatjern og kokes i litt vann i ca 10 min. Soppsuppen er brun. 2. Tilsett 10 ml husholdningssalmiakk (suppen skifter farge til fiolett) og mer vann. 3. Fargebadet koker ¾ time, avkjøles. 4. Fuktig ull/garn legges i badet hvor pH bør være 7-8. 5. Badet varmes opp til 80 grader C, og temperaturen holdes der i ca time. Er man imidlertid fornøyd med fargen etter 15 min, kan garnet legges over i rent vann (80 grader) og ligge der fargetiden ut. 6. Garnet avkjøles, skylles og tørkes.
Kanelkjuke gir forskjellige fiolette nyanser avhengig av forbehandlingen av garnet; det vil si hvilket beisemiddel som er brukt. Alun gir rødfiolett, tinn blåfiolett, kopper brunfiolett og jern mørk gråfiolett. Ubeiset garn blir lyst fiolett. Ofte er det mer pigment igjen i fargebadet, og dette utnyttes til etterbad, men da blir fargene lysere. Lysektheten på garn farget med kanelkjuke er meget god.
Gulrandkjuke Phaeolus schweinitzii – gir gult og grønt
Gulrandkjuke er en relativt stor sopp med hattdiameter 10-30 cm. Oversiden er fløyelsaktig filtet og brun i ulike nyanser. Unge individer har en karakteristisk gul kant. Porene er først grønngule, senere rustbrune, grove og uregelmessige. Stilken er kort. Ofte kan flere eksemplarer vokse taklagt. Kjøttet er gulaktig og mykt hos unge sopper, tørt og rustbrunt hos eldre. Gulrandkjuke er ettårig og vokser vanligst ved furu Pinus sylvestris og lerk Larix sibirica, men er også funnet på edelgran Abies og andre vertstrær. Den er relativt vanlig på Østlandet, sjelden nordover.
Gulrandkjuke inneholder store mengder av det gule fargestoffet hispidin og unge sopper mest. Derfor kan 4-8 g tørr sopp til 100 g ull/garn være nok til å gi en skarp gulfarge på alun- eller tinnbeiset garn. Eldre sopp gir mer urene gulfarger på tilsvarende beiser, og det trengs mer sopp, ca 25 -50 g/100 g ull/garn. Farges det med kopperbeiset ull/garn blir dette gulbrunt til brunt. Jernbeiset garn gir olivengrønne nyanser avhengig av ung/eldre sopp.
Når fargebadet skal kokes ut, er det viktig å dele opp soppen så smått som mulig. Ung tørr sopp knuses i morter. For å få ut mest mulig fargestoff fra kjuker er det vanlig å koke dem ut i et basisk miljø. For gulrandkjukens del er dette unødvendig. Fargene blir klarere når det ikke brukes salmiakk. Men på den annen side blir det et annet resultat ved tilsetning av salmiakk, så hvorfor ikke prøve dette også? Lysektheten er best for jernbeiset garn, de gule fargene falmer lettere.
Ildkjuker Phellinus –arter – gir gult, grønt og brunt
Slekten ildkjuke (nå splittet opp i flere slekter) omfatter ca 20 arter i Norge, og flere er brukt til å farge med. Disse inneholder hispidin, et pigment som gir kraftige gule farger på tinnbeiset garn. De fleste ildkjukene er meget harde og må knuses, sleggemetoden er å anbefale, før de kokes ut. Tilsetning av salmiakk er nødvendig. Gode resultater er oppnådd med vanlige arter som svart ildkjuke P. nigricans som vokser på selje Salix caprea, ildkjuke P. igniarius som vokser på bjørk og granstokkjuke Porodaedalea (= Phellinus) chrysoloma som vokser på gran. Sistnevnte ildkjuke gir på tinnbeiset garn en gulfarge som minner om gulrandkjukens. Forholdet mellom tørr sopp og garn bør være 10:1. Velger man å bruke alunbeiset garn blir dette halmgult, mens kopper- og jernbeiset garn gir grønnbrune til mørk brune farger. Norsk SoppDatabase gir opplysninger om forekomst av de forskjellige ildkjukene som finnes i vårt land.
Knuskkjuke Fomes fomentarius – gir gult og gråbrunt
Knuskkjuke inneholder et rødbrunt fargestoff som kalles fomentariol som gir halmgule (alunbeis), gulbrune (tinnbeis)og gråbrune (kopper- og jernbeis) farger, lysere farger enn dem fra ildkjuker. Forholdet mellom tørr sopp og ull/garn må være minst 20:1. Kanskje egner den seg bedre som «lpapirsopp» enn fargesopp! Knuskkjuke er hovformet, grå, glatt og ujevnt sonet, opptil 25 cm i diam. Den vokser på bjørk i hele landet, men kan av og til forekomme på andre løvtrær.
Brunkjuker, slekten Inonotus – gir gult, gulgrønt og brunt
I Norge er det to arter som vi benytter til farging; orekjuke og kreftkjuke som begge inneholder hispidin.
Orekjuke I. radiatus vokser fortrinnsvis på or Alnus hvor den kan opptre i store mengder. De brune fruktlegemene, 3-5 cm brede, vokser gjerne taklagt over hverandre og kan dekke store felter. Orekjuke er ganske vanlig nord til Trøndelag, sjeldnere nordover. På alun- og tinnbeiset garn får vi gule farger: halmgul/alun og okergul/tinn, mens kopper- og jernbeiset garn gir gulgrønne nyanser. For å oppnå et godt resultat bør forholdet mellom tørr sopp og garn være 5:1. Fargene vi får fra orekjuke er ikke av de mest lysekte, men det er vel verdt å prøve denne fargesoppen.
På stammen av bjørketrær ser vi ofte store, sterkt oppsprukne knollaktige svarte utvekster. Det er det imperfekte stadiet til kreftkjuke I. obliquus, og det er dette som benyttes til farging. Soppens perfekte stadium som er resupinat, mykt, mørkebrunt og kortlevet er mer sjeldent å finne. Kreftkjuken må knuses godt før den kokes ut, og forholdet mellom tørr sopp og ull/garn må være 5:1 for å få et godt resultat. Farger vi med tinnbeiset garn, oppnår vi en skarp gul farge, alunbeiset garn gir en mer guloransje farge, og på kopper- og jernbeiset garn blir fargene mellombrun og gråbrun.
Tjærekjuke Ischnoderma benzoinum – gir brunt i ulike nyanser
Denne soppen inneholder ukjente pigmenter, men gir en vakker og lysekte brunfarge på ull/garn som er alunbeiset. Mange soppfargere vil bare bruke alun som beisemiddel og da er tjærekjuke den soppen man får brune farger fra. Forholdet mellom tørr sopp og ull/garn må være minst 5:1 for å en god farge. Eldre sopper gir de mørkeste brunfargene: alun/brun, tinn/rødbrun, kopper/grønnbrun og jern/mørkbrun. Unge sopper gir beige til lys brune nyanser. Tjærekjuke, 10-15 cm i diameter, vokser taklagt på stubber av grantrær og er vanlig der gran vokser. Hattens overside er uregelmessig bølget og sonet i lysere og mørkere brunt. Porelaget er først hvitt, senere mørkt.
Rødrandkjuke Fomitopsis pinicola – gir brunt og gråsvart
Også rødrandkjukens pigmenter er ukjente, men soppen gir mange spennende brune nyanser, og til og med en nesten svart farge på jernbeiset garn. Men det må mye sopp til minst 20 ganger så mye sopp som ull/garn (20:1). Alun- og tinnbeiset garn gir brune nyanser med gulskjær, mens kopper gir sjokoladebrunt. Hvis soppen kokes ut uten tilsetning av salmiakk, og man farger med tinnbeiset garn, får dette en sitrongul farge.
Hattens brune overflate er dekket av et harpikslignende klebrig lag som bør fjernes før soppen skjæres opp og kokes ut. Hvis ikke dette fjernes blir garnet klebrig, og gryten vi farger i får et seigt, ekkelt belegg. Et godt råd er å skjære av harpikslaget når soppen er fersk. Tørr sopp kan bløtlegges, da blir den lettere å skjære i. Den ytterste randen på hatten er rød – derfor navnet rødrandkjuke. Porelaget er hvitt, senere gulaktig og har en karakteristisk syrlig, kjelleraktig lukt. Soppen vokser fortrinnsvis på gran, men også på furu. Den forekommer dessuten på løvtrær, men da er fruktlegemene gjerne mindre, lysere brune og har kraftigere rød rand.
Til slutt
Det er mye positivt å si om kjukene vi benytter som fargeemne. Først og fremst at de kan samles hele året, selv i en såkalt ”dårlig soppsesong” finner vi kjuker, og de fleste av dem er vanlige i store deler av landet. For å oppnå gode farger, må vi for noen arters vedkommende ha store mengder sopp. Dette finner vi som regel om enn fangsten kan være tung å bære med seg hjem. Det kan også være krevende å fjerne harpikslaget på rødrandkjuke, men det lønner seg. Kjukene tørker forholdsvis raskt og er lette å oppbevare. Et godt tips er å fryse de tørre soppene en ukes tid hvis de skal oppbevares en stund. Det er en del insekter som lever i kjukene og kan spise dem opp. Det er vel ingen som vil dele sine dyrebare kanelkjuker med insektlarver?
Kjukene som brukes til farging er stort sett også greie å lære seg. Kanskje ikke like lett å skille de ulike ildkjukene fra hverandre, men gjør man ikke det gir disse artene uansett mer eller mindre samme fargeresultat. Etter hvert som man arbeider med denne interessante soppgruppen vil også artskunnskapen komme på plass. Det er utvilsomt kanelkjuke og ung gulrandkjuke som er mest ettertraktet som fargesopper – sterkt fiolett og skarpt gult – jo, dette er farger vi gjerne vil ha, men prøv også noen av de andre kjukene som er med i artikkelen.
Lykke til! Anna-Elise Torkelsen
Litteratur
«Kjuker – innføringshefte for nybegynnere». 31 s. Bestilles fra Norges sopp- og nyttevekstforbund. soppognyttevekster.no
Lundmark, H. & H. Marklund. 2018. Färgsvampar & svampfärgning. Motagg Bokförlag
295 s. ISBN 978-91-639-6458-9.
Sundström, E.& C. 1982. Färga med svampar. ICA bokförlag. Västerås. 96 s. ISBN 91-534-09-39-6.
Torkelsen, A.-E. 2021. Vakre farger fra naturen – farging med sopp og lav. Kolofon Forlag AS. 251 s. ISBN 978-82-300-2271-9..