Referat fra FFStreff i Oslo mai 2022

 

Referat fra Forum for soppfarger-treff i 2022 i Oslo

Endelig kunne soppfargerne samles til sitt årlige treff – to år med pandemi har gjort at vi ikke har møttes siden 2019. Arrangør var region Oslo/Akershus vest-regionen og regionskontakt Toril Deildok. Treffet ble holdt på Tåsen seniorsenter i Oslo 14. og 15. mai.  50 glade soppfargere deltok på lørdag. Søndag var avsatt til kurs i pinnebåndteknikk, hvor 13 deltok.

Toril Deildok ønsket velkommen og orienterte om dagens program. Tema for årets treff var lav og lavfarging.

Professor Einar Timdal ved Naturhistorisk museum i Oslo holdt foredraget „Bruk av lav til farging – lav som egner seg til farging og hvorfor“. Einar startet foredraget med å gjennomgå hvordan lavene er bygget opp, og om forskerne som oppdaget at lav er en sopp som lever i symbiose med alger. Det er minst 20 000 lavarter. De danner vanligvis et flerårig plantelegeme, et thallus. Lavene har ulike vekstformer og deles praktisk inn i skorpelav, bladlav og busklav. Lavene har ofte produksjon av sekundære metabolitter, „lavsyrer“. Mer enn 800 lavsyrer er kjent og ofte er det 2-4 stoffer i hver art, og de er lokalisert i ulike deler av laven. For å påvise disse i lavene brukes forskjellige kjemiske tester.

En av de første som beskrev lavenes egnethet til farging, var svenske Peter Johan Westring med verket: „Svenska Lafvarnas Färghistoria“ i 1805. Roccella fuciformis som gir rødt ved tilsetninger av kjemikalier er kjent tilbake til antikken. I Norge har vi andre arter som fargerne har benyttet for å få røde farger, særlige arter i slekten Parmelia, grå fargelav P. saxatilis og brun fargelav P. omphalodes som inneholder salazinsyre. Tidligere navn på disse er steinlav – begge vokser på stein, men er lette å skrape av. Flere arter ligner og kan også brukes.

Vanlig messinglav

Hengende fra trær, både bartrær og løvtrær finnes strylavene og skjegglavene. Hengestry Usnea dasypoga er vanlig og kan samles, men huldrestry U. longissima er rødlistet og må ikke plukkes. Foruten disse to strylavene som kan bli veldig lange, er de korte strylavene også velegnet til farging. Strylavene kjennetegnes ved en såkalt margstreng som gjør dem seige – drar man i en grein, kommer det frem en hvit streng. Dette til skille fra skjegglavene som er myke og uten margstreng. Mørkskjegg Bryoria implexa og bleikskjegg B. capillaris er vanlige skjegglaver. Strylavene og skjegglavene inneholder lavsyrer som gir gule og gulbrune farger. To laver som er velegnet til farging, men kanskje mindre kjent er klipperagg Ramalina siliquosa som vokser på stein og inneholder salazinsyre som fargelavene. Lungenever Lobaria pulmonaria er en stor bladlav, grønn som fuktig, og vokser på stammer av edelløvtrær. Den er forholdsvis sjelden, men ikke rødlistet.

Fargekorkje Ochroleuca tartarea inneholder gyrophorsyre og er en ettertraktet lav hos fargerne, fordi den gir røde farger. Laven danner tykke hvite skorper som løsner fra underlaget i store flak. Mer om farging med denne, se Berit Knai Johansens innlegg, side 2 i referatet. Det er 10-12 arter i slekten Ochroleuca, og de kan brukes tilsvarende. Blærelav Lasallia pustulata inneholder også gyrophorsyre og gir røde farger. Blærelav vokser på klipper og stein ved sjøen og er lett å samle. Det er også navlelavene, Umbilicaria-artene som ligner blærelav i voksemåte samt inneholder gyrophorsyre. For å få frem rødfargene, må lavene fermenteres.

Islandslav, Cetraria islandica er en velkjent lav til farging. Den vokser i tette tuer i furuskog; inneholder fumarprotocetrarsyre og gir vakre gule farger på ull. Reinlavene, grå reinlav Cladonia. rangiferina og lys reinlav C. arbuscula samt andre reinlaver er vanlige. De vokser ofte i samme skogsområder og inneholder samme lavsyrer som islandslav, men gir lysere gule farger. Den velkjente kvitkrull C. stellaris er ingen god fargelav, men flott i dekorasjoner.  Vanlig kvistlav Hypogymnia physodes og andre arter i slekten er lette å finne  på greiner av ulike treslag og ofte sammen med elghornslav Pseudevernia furfuracea. Disse lavene som gir gule farger ved kokemetoden, kan ved fermentering gi ulike brune nyanser, se Astrid Schjellungens innlegg, side 3 i referatet.

Vanlig messinglav Xanthoria parietina og andre arter i slekten danner rosettformete thalli på stein ved sjøen eller på barken av trær. Når den messinggule laven fermenteres og det våte garnet utsettes for sollys, kan man få blå farger – blått er en ettertraktet farge, se mer om farging med messinglav i Hilde Sommers innlegg side 2 i referatet.

Bilder av lavene som Einar gjennomgikk finnes i lavfloraer og på nettet, og noen dem også på minnepinnen „Fargesopp og fargelaver“ som FFS-utvalget har satt sammen.

 

Etter foredraget og lunsj fulgte ivrige lavfargere opp med sine erfaringer

 

Hilde Sommer: Farging med vanlig messinglav – Xanthoria parietina – kan gi en flott blåfarge. Hilde oppsummerer og deler sine erfaringer med oss.

Vanlig messinglav samles fra trær eller fra fjell/skjær ved sjøen. Jeg har farget ull, alpakka, men andre naturfibre kan også farges.

Ved farging med sopp og planter, må man beise ullen for at fargen skal binde seg bedre til garnet. Dette er ikke nødvendig når man farger med lav fordi laven inneholder lavsyrer. Før messinglaven kan brukes til farging, må den fermenteres. Laven legges i en blanding av Salmi 9% og vann, og det røres jevnlig i blandingen som må stå i minst 6 uker, gjerne lengre. Blandingen får en fin rødfiolett farge.

Selve fargingen: 1. Det lages garnhesper på 25 g som bløtlegges. 2. Fargesuppen lages ved å koke (80 grader) den fermenterte blandingen og vann i 50 min. 3. Blandingen siles, avkjøles og garnet legges i avsilet i 2 timer. 4. Garnet får en rødfiolett farge og legges ut i solen, enten på snø eller på Al-folie. 5. Nå er det viktig at alle sider av garnet eksponeres for sol og at det holdes fuktig hele tiden. Det betyr at garnet stadig må snues, og hvis det ligger på Al-folie må det sprayes med vann så det ikke tørker. 6. Når solen treffer garnet, blir det først blåfiolett – deretter blått (gråblått). 7. Når fargen er oppnådd, skylles garnet i vann og tørkes. 8. Hvis solen forsvinner, og prosessen stanser opp, kan garnet legges i vann eller fryses til solen er fremme igjen. 9. Farget garn med messinglav kan lett blekes når det eksponeres for sol.

 

Hilde viste frem to flotte, blåfargete gensere i alpakkagarn – farget og strikket hhv av henne selv og Inger Walker.

 

Berit Knai Johansen: Farging med fargekorkje – korkjelav Ochrolechia tartarea – Nordens purpur. Laven har flere navn – „korkje“ kommer fra irsk „corcur“ som igjen kommer fra latin „purpur“ – på gammelnorsk „litmose“ og „letmose“ som betyr fargemose. Navnet korkje kom kanskje da „mosen“ ble en stor eksportartikkel? Korkje er en skorpelav. For å finne ut om man har funnet riktig lav, dryppes en dråpe klorin på laven og den farges rød. Laven er vanligst på Sørlandet, men finnes også i Trøndelag og andre steder.

Arkeologiske funn viser at lignende lav ble brukt til farging i Danmark, Irland og England. Det antas at den ble benyttet i vikingtid. Det er mye kulturhistorie knyttet til innsamling og eksport av fargekorkje i Norge – allerede på 1300-tallet og langt frem på 1800-tallet foregikk denne eksporten. En „korkjefabrikk“ ble bygd i Farsund i 1804, og mannfolk kunne levere urin og tjene noen ører. Fargestoffet i laven er ikke oppløselig i vann, men i urin  (eller ammoniakk).

For fremstilling av fargepasta finknuses 500 g lav, siktes og blandes med 900 ml vann, kokes i fem minutter, avkjøles og tilsettes 900 ml ammoniakk – dette blandes godt, helles over i et glass med tett lokk og settes til gjæring i 3-4 uker. Omrøres flere ganger daglig i starten, Senere en gang daglig. Ferdiggjæret pasta kan stå lenge på glasset før bruk.

Fargebadet kan blandes slik: 6 l vann med temperatur 30 grader til 125 g korkjepasta – passer til 300 g ullgarn, pH i fargebadet 6-7. Farging 1 time ved 80 grader. Ved lavere pH (tilsetting av eddik) blir fargen rødere, mens salmi/krystallsoda hever pH, og fargen går mot blålilla. Garnet beises med alun og vinsten. Lingarn kan også farges med korkje, men det er en mer krevende prosess – og fargen ved pH 6-7 blir rosalilla. Det sies at korkjefargen falmer. Jeg har brukt mitt garn til en adventsløper – den brukes i den mørke årstid! Sammenlignet med garn farget med annato/orelans som var mye brukt på 1700-1800-tallet, falmet slikt garn betydelig fortere enn korkjegarnet. Så alt avhenger av bruk og krav til lysekthet.

Astrid Schjellungen: Erfaring med fermentering av vanlige lavarter

Inspirert av en workhop i Canada og en artikkel om forsøk med fermertering av lavarter i Himalaya, stiller jeg spørsmålet: Kan vi farge ullgarn med våre mest vanlige lavarter som har ligget i ammoniakk i tre måneder? Laven ble lagt på glass med 50 % salmiakk (9%) og 50 % vann. Løsningen ble ristet på med ujamne mellomrom, men ikke luftet. Når laven gjæres, får væsken mørk gulbrun eller rødbrun farge avhengig av lavarten. Etter tre måneder ble laven silt vekk, og ½ l væske og 20 g 1 tråds lingarn og 20 g Mora brodergarn ble lagt i en kjele, oppvarmet til 80 grader og farget i 2 timer. Garnet lå i fargesuppen natten over, ble skylt, tørket og lagt til lysekthetstest i 6 uker.

Fargeresultat for et par arter: Islandslav Cetraria islandica, som ved kokemetoden gir gule farger til garnet, gir etter fermentering brunt til gulbrunt garn. Det samme ser vi for hengestry Usnea dasypoga hvor ullgarn etter fermentering får en sjokoladebrun farge. Konklusjonen er at ved fermentering kan vi ennå flere spennende farger fra laven.

 

Toril Deildok: Farging med strylav/skjegglav. Etter høststormene var kvister med en blanding av hengestry Usnea dasypoga og bleikskjegg Bryoria cappilaris lett tilgjengelige. Laven lå i bløt over natten. Alunbeiset Ask-garn fra Hillesvåg ble farget og ga en klar gulfarge. Lyst gråmelert garn ga en flott grønnfarge.

 

Lillemor Torkelsen: Farging med ulvelav

Ulvelav Letharia vulpina er en rødlistet lav i Norge. Norsk lav ble ikke benyttet i fargingen, men en nærstående amerikansk art. Ulvelav er den mest brukte laven hos „native peoples“ i Nord-Amerika. Apachene malte kors med ulvelav på føttene slik at de kunne bevege seg usett.

Farging: 100 g tørr lav, klippet i småbiter, bløtlagt i 6 timer, og kokt 1 t. Laven falt i bunnen av kjelen til en litt geleaktig masse. Suppen ble silt og 50 g ubeiset Ask-garn lagt i. Garnet fikk straks en sitrongul farge – senere mer discogul. Fargen var så sterk at garnet ble tatt opp etter 15 min ved 80 grader, og lagt over i vann av samme temperatur resten av fargetiden. Bad II ga en lysere sitrongul farge.

 

„Medlemmenes 5 minutter“.

Lise Bathen hadde kaldfarget med sennepslørsopp Cortinarius croceus og viste resultat fra dette – 100 g alunbeiset garn:100 g sopp ble lagt i et 1/12 l Norgesglass – fargen kom fort på  – det ble en brun farge – glasset stod i 3-4 uker.

 

Liza Johansson fortalte om sine eksperimenter med å male med soppfarger på tre. Dette har hun benyttet til å male sprettekniver med ulike farger – knivene har hun selv spikket. Hun hadde med kniver for salg, og de ble ettertraktet.

 

Hege Dagestad og Ave Tooming-Klunderud: „Farging med furuskjellpigg, Sarcodon squamosus“. En serie i 1000 deler: Hege farget etter alle kunstens regler for mange år siden og fikk bare så vidt lys beige farge. På senere kurs ble fremgangsmåten i boka „Färgsvampar & svampfärgning“ brukt, men det var mye som ikke stemte.

Hva skal til for å få blå farge? De to viktigste forutsetningene er å være 100% sikker på at det furuskjellpigg, og at man farger med mye sopp (100:1 – fersk).

Ny fremgangsmåte
Ave testet fremgangsmåten fra Riihivills blogginnlegg som utgangspunkt og fikk mørk blå farge. Hun brukte: 1 kg fersk, gammel og råtten sopp til farging av 10 g garn som var beiset med 15% alun+5% vinsten. Soppen ble kokt basisk i 2 t og pH senket før farging 1 t.

pH endrer seg gjennom soppens „liv“                                                                                                                                            Hege hadde fått ca 14 kg fra Aves skog. Soppen stod nesten i ett år og falt sammen til „sørpeformat“, pH var da nesten pH 8,5. Dette var overraskende, så pH ble sjekket på forskjellige stadier av soppen og viste at pH endret seg fra pH 5 til pH 7 fra ung til gammel sopp i naturen, med ytterligere alkalisering under nedbrytning etter plukking.

Forskjellige beiser

Hege testet ut serier med B1-B5 i seks forsøk: ubeiset, alun, alun+vinsten, jernsulfat, koppersulfat og tinn. Hun fulgte Aves fremgangsmåte med basisk koking i forkant og senking av pH ved farging. Dette viste at beis er nødvendig for å få blå farge. Første badet er kraftigst med alle beiser. Det er forskjell på hvor mye farge som er igjen til påfølgende bad. Hege testet også ut om brunfargen kunne trekkes ut over natten uten koking som beskrevet i „Färgsvampar & svampfärgning“. Det kunne den ikke.

Dernest ble det utført ytterligere forsøk der det ble testet med direkte koking, uten forkok og pH regulering. Dette ble gjort for alun, alun+vinsten og jernsulfat, for å sammenligne om det ga lignende svar som de tidligere funnene. Det ga tilnærmet like funn for alun og alun+vinsten, men ulike funn på jernsulfat.

 Sopp:garn forhold

Ave testet om man kunne bruke mindre mengde sopp siden soppmengden ble så enorm. Vurderes som at man kan gå ned noe, men ikke mye.

 Utkoking og farging ved pH 6

Forsøket ga blått garn, viste at man ikke trenger basisk utkoking.

 Farging i silt suppe

Ave testet å sile fra soppen etter utkoking og farge i suppen. Dette ga blå farge, og vil kunne spare fargeren for det uendelige arbeidet med å skylle og plukke rusk ut av garnet.

Konklusjoner Forutsetning for å få blå farge:

1. Stor mengde sopp, gjerne 100:1fersk sopp. Omregnet antar vi at dette tilsvarer 6:1tørr sopp (men vi har ikke partestet fersk og tørr sopp). 2. Garnet må være beiset. Forskjellig beis gir forskjellig styrke på bad 1 og påfølgende bad. 3. Garnet må varmes opp til vanlig fargetemperatur for sterk farge i første bad.

Andre faktorer som kan påvirke fargen: alder, pH, tørking. Diverse faktorer: voksested, genetisk variasjon på soppen, værvariasjoner, vannkvalitet, beiseprosedyre og håndlaget til fargeren.

Mikael Wingård – beising med alun. Han gjorde oss oppmerksom på at aluminiumsulfat som er rimeligere i innkjøp, kan erstatte kaliumaluminiumsulfat som vanligvis brukes når det beises med alun. Aluminiumsulfat er 40 % sterkere enn kaliumaluminiumsulfat. Mer om dette kan finnes på nettet.

 

Gry Handberg – tok opp temaet: „Pris på soppfarget garn“. Kan FFS bli enige om en veiledende pris? Hva fastsetter prisen, bl. a.: pris på innkjøpt garn og hvilken sopp som er benyttet. Det ble ingen full enighet, men de fleste mente i hvertfall at man dobler garnprisen, forslag veiledende 50 g garn ufarget kr. 50,- /farget garn kr. 100,-! En hver soppfarger kan bestemme selv.

 

Gry hadde også et innspill om hvorvidt Forum for soppfargere og vårt arbeid bør være med Norges sopp- og nyttevekstforbunds strategiplan. Det var enighet om at hun som NSNFs representant i FFS-utvalget, fremmer dette for styret i NSNF.

 

Årsmøtesakene ble presentert av Anna-Elise Torkelsen. Valg: Inger Walker og Anna-Elise Torkelsen var på valg – begge ble gjenvalgt. FFS-utvalget har denne sammensetning: Anna-Elise Torkelsen (leder), Grete Hollerud, Inger Walker, Inger Lise Walter og Gry Handberg (repr. for NSNF) som oppnevnes av styret i NSNF. Alle regionskontaktene tok gjenvalg: Toril

 

Deildok, Trine Parmer, Gunvor Bollingmo, Astrid Schjellungen, Anne Huvestad, Betsy Samuelsen, Thyra Solem og Cathrin Nikolaisen. Gry Handberg har ansvaret for hjemmesiden og Facebook-gruppen. Årsberetningen som ble fremlagt dekker de to siste årene: I 2019 ble CD-en „Fargesopper“ som FFS-utvalget laget i 20029, lagt på en minnepinne og samtidig utvidet med 13 laver. I 2020 sørget utvalget for en ny FFS-brosjyre som også er i engelsk utgave. I 2020 ble „Prosjekt rødskiveslørsopp“ lansert. Innsamling av sopp foregikk høsten 2020 og fortsatte høsten 2021. Rapport for 2020 finnes i „sopp og nyttevekster“ 2/21.

FFS-treff 2023 arrangeres av Vestfold, Telemark/Agder regionen i Arendal, i april.

 

Minnepinne med bilder av fargesopp og fargelaver bestilles hos Anna-Elise Torkelsen, lillemor1406@gmail.com eller SMS til 92 42 41 16, pris kr. 150,- ikl. porto.

 

Innlegg til hjemmesiden sendes til Gry Handberg hanroer@online.no Invitasjoner/referater legges inn fortløpende på hjemmesiden.

 

 

FFS- er 30 år – Anna-Elise Torkelsen. Forum for soppfargere er forbundets eldste forum. Lørdag 28. november 1992 samlet 45 soppfargere seg til møte på Blindern i Oslo, og FFS var et faktum. Flere av de som deltok på årets treff, var også med da forumet ble stiftet. Nå er vi 244 soppfargere i FFS. I årenes løp er det arrangert 28 FFS-treff. Våre medlemmer har holdt mange kurs i soppfarging, men også i lavfarging, plantefarging, farging av vegetabilske fibre, etc. Det er produsert utallige vevnader, billedvever, gensere, jakker, vester, luer, votter og mye annet, og en del av dette har vi heldigvis dokumentert med bilder. De norske soppfargerne har deltatt på internasjonale symposier (IFFS) – første gang i 1985 og senere på samtlige til 2018. Norge har hatt ansvar for tre IFFS, i 1990, i 1999 og i 2018. Mye mer kunne fortelles fra de 30 årene, men det får komme i en egen artikkel.

 

Rødskiveslørsopp-prosjektet 2021 – Anna-Elise Torkelsen. Interessen for å delta i prosjektet  var større i 2021 enn i 2020. 24 innsamlere deltok og 83 prøver ble sendt til sekvensering, mot 17 og 37 i 2020. Av det sekvenserte materialet (totalt 120 kollekter) er 62 kollekter rødskiveslørsopp, Cortinarius ominosus, 23 falsk rødskiveslørsopp, C. semisanguineus, 9 C. aff semisanguinus og 4 blodskiveslørsopp C. cruentiphyllus. Det ble også gjort ett funn av Cortinarius purpureus, ny for Norge – den ligner på blodrød slørsopp, men er større og er antagelig knyttet til løvskog.

Dessuten var det rustskiveslørsopp, C. fervidus, mahognyslørsopp, C. phoeniceus,  kanelslørsopp C. cinnamomeus, gulkantslørsopp, C. malicorius,  mørk kanelslørsopp, C. pellstonianus (=C. sommerfeltii),  blodrød slørsopp C. sanguineus i det innsamlete materialet. 2 prøver er fortsatt til utredning. Både i 2020 og i 2021 var det flest innsamlinger av rødskiveslørsopp – så det er tydelig at den er den vanligste arten vi samler. Det videre arbeidet blir å se om det er mulig å finne morfologiske karakterer som i felt skiller rødskiveslørsopp og falsk rødskiveslørsopp. Karakteren „rød ved stilkbasis“ kan være viktig for å skille de to artene. I prøveskjemaet for 2021 etterlyste vi denne karakteren, og vi vil gå gjennom alle prøvene, sjekke innsendte bilder, etc. En rapport vil være klar før årets sesong.

Blodskiveslørsopp

På FFS-treffene er utstillingen et populært innslag – i år var det mange fargerike bidrag.

Både lørdag og søndag hadde vi gode hjelper på kjøkkenet, Anne Sunde og Borgny Helnes tok seg av mat, rydding og oppvask – tusen, tusen takk for hjelpen. Toril takket deltakerne for godt fremmøte og stort engasjement på treffet og ønsket alle vel hjem.

 

Takk til Hege Dagestad, Berit Knai Johansen, Hilde Sommer og Toril Deildok som har sendt meg resyme av sine innlegg på treffet. Foto: Hilde Sommer, Mette Randem, Irene Karlsen, Hege Dagestad, Toril Deildok og Anna-Elise Torkelsen.

 

 

Anna-Elise Torkelsen

Oslo, 10.07.2022

 

 

Referat fra Kurs i pinnebåndteknikk

Pinnebånd er en enklere versjon av sprang. Teknikken er gammel og rødlista. Båndet blir til ved at pinner flyttes mellom trådene slik at de fletter seg sammen. Ragnhild Mørken var kursholder og kjenner teknikken fra Middelalderverkstedet i Numedal. Toril Deildok bidro som assistent. På kurset deltok 13 deltakere, og de raskeste fullførte et bånd på den tida vi hadde. Jørn Jørgensen hadde laget flotte brett til oss, og deltakerne fikk disse med seg heim.
Ragnhild demonstrerer.

 

Toril Deildok