Minneord over en inspirator og pioner innen soppfarging

 

Sent på 1970-tallet gikk det rykter i soppmiljøet at pigmentene i sopper kunne benyttes til å farge ull og silke. Blant soppene var det kjuker, piggsopper og kjøttfulle skivesopper som egnet seg. Flere syns at dette var noe tull – «sopp er mat eller gift». Men noen var nysgjerrige og ville prøve dette, og Inger Næss var blant de første som farget med sopp i Norge. Sammen med Brit Jørgensen, som hadde sett soppfarging demonstrert i Sverige, gikk hun i gang – samlet sopper, kokte fargesupper, la silke og ull i fargebadene, og de vakreste farger var resultatet.

Det er som soppfarger de fleste kjenner Inger, men jeg går litt lenger tilbake, til tiden før soppfargingen skjøt fart i landet vårt. Til å begynne med var Ingers og mitt bekjentskap litt sånn lærer/elev, men det utviklet seg til et årelangt vennskap. Jeg jobbet i Nyttevekstforeningen – Inger var medlem – gikk på grøntkurs, mat var vårens ville vekster var spennende, men interessen for sopp var kanskje større. Det ble Kurs for utdannelse av soppsakkyndige og forberedelse til eksamen sammen med Askergruppen. Hun bestod prøven i 1982 som nr 223. På den tiden hadde jeg også ansvaret for Oslo kommunes soppkontroll på Youngstorvet og trengte mange hjelpere. Inger var enestående. Fra klokken åtte om morgenen stod hun smilende og blid bak disken, bestemte sopper og ga gode råd til folk om hvordan soppene skulle tilberedes slik at det kunne bli et godt måltid. Inger skaffet også sopp til den årlige prøven for soppsakkyndige i Oslo, med innsamlinger fra Sauejordet, ja i mange år sørget hun for at frisk silkemusserong var på eksamensbordet. Inger skal ha stor honnør for sitt arbeid for soppsaken.

Inger gjorde seg bemerket ved å gjøre det første funnet i Norge av en stor sjelden røyksopp, lærball Mycenastrum corium.  Den kunne hun med stolthet vise til professor Finn-Egil Eckblad. Han som i sin bok Soppgeografi (1981), skrev om et østlig soppelement hvor sopper «som forekommer i Stockholmstraktene muligens en dag også vil dukke opp hos oss». Det gjorde lærballen i september 1984. Inger fant den på Sauejordet i Bærum. Jeg er blant de heldige som har sett den på voksestedet, både i 1992 og i 1993, men så ble den borte – vi har sett etter den, men det er ikke gjort nye funn.

Begeistringen for matsopper og sjeldne soppfunn var viktig for Inger, men soppfargingen var viktigere. Sammen med Bitte eksperimenterte hun med ulike sopper, og på kjøkkenet på Hosle sydet det i fargegrytene. Nyttevekstforeningen begynte smått og pent med kurs i soppfarging i 1983, men først i 1986, da Ingers danske landsmenn Hjørdis og John Hall Andersen holdt kurs for oss på Tømte, tok soppfargingen av. Det vi lærte, gjorde at vi i årene som fulgte holdt kurs og veiledet nye soppfargere. Inger holdt demonstrasjoner, foredrag og kurs og var til stor inspirasjon for mange. Soppfargingen førte oss utenlands til deltagelse i de internasjonale soppfargersymposiene. Det første IFFS som Inger deltok i, var i California i 1988. Til utstillingen i Mendocino hadde Inger med det flotte teppet som var vevd av mor til Jon Otto Aarnes, men det var med Ingers soppfargede garn. Senere ble det deltagelse i flere IFFS – det siste i Haslev i Danmark i 2005. Ingers entusiasme over resultatene fra fargegrytene var stor – gleden over fargene hun «tryllet frem» var stor – nye soppene ble prøvd – ikke alt garn fikk de ønskete fargene, men alt kunne likevel benyttes i en eller annen sammenheng.

I 1992 ble Forum for soppfargere etablert. Inger var med fra første stund med plass i FFS-utvalget, og deltok i arbeidet der i mange år. Hun var med på de årlige FFS-treffene frem til 2014. På treffene hadde hun gjerne en demonstrasjon av en ny teknikk eller hun fortalte om noe nytt hun hadde snappet opp. Inger deltok også i planleggingen og gjennomføringen av to internasjonale soppfargersymposier, Voss 1990 og Ringerike 1999. Inger likte å eksperimentere, og ble ekspert på soppfarging av silke og velur. Hun farget vester, bluser, slips, og laget flotte skjerf i shiboriteknikk eller dampfargete i artige mønstre. Det som kjennetegnet henne var en usedvanlig nysgjerrighet. Hun prøvde alle slags materialer (silke, ull, mohair, nylon, etc) og teknikker som veving, strikking, hekling, nunofilting, dampfarging, etsing av silke, trykking med sopp-pasta, akvarell, og hun kastet seg også over papirlaging med kjuker. Hun gjennomførte dette med bravur, og ikke minst var hun til stor inspirasjon for kommende soppfargere. På alle utstillinger i inn- og utland bidro Inger med fine egenproduserte gjenstander. Og som mannekeng prøvde hun seg også – ikke minst på Vintersopptreffet for noen år siden – da svingte hun seg på cat-walken i selvfargede klær! Strålende opplagt som hun alltid var ved slike anledninger.

Minnene fra årene jeg har kjent Inger, er gode og mange. Hun var en fantastisk venn. De mange samtalene vi hadde om vår store felles interesse – naturen – og hva den har å by på vår – sommer – høst, har vi hatt for siste gang.

Takk Inger, for hva du har betydd for meg og soppfargervenner i inn- og utland. Inger har vært til stor inspirasjon for oss i flere tiår. Vi er uendelig takknemlig for ditt store engasjement for sopp og farging.

Vi lyser fred over ditt minne.

Anna-Elise Torkelsen/Lillemor